Tre-dagers telttur med ørretfiske på Blefjell

 Ørret fra Blefjell

Sommerens siste langtur

Som fulltidsstudent er sommerferien et kjært etterlengtet avbrekk fra pensum og lesing, og den skal da klart utnyttes til absolutt siste dag! Og hvordan bedre måte gjøre dette på enn å legge ut på langtur med telt og godt selskap for feriens siste langhelg?

Vi hadde planlagt denne turen i en evighet, og endelig nærmet det seg avreisedato! Sekken ble pakket kvelden i forveien og pakkelista ble gjennomgått flere ganger for å være sikker på at ikke noe viktig ble gjenglemt.

Ørretfiske på Blefjell. Foto: Lone Barene

 

Skjesluk fra Møreungen gav undertegnede flest fisk på denne turen

 

Destinasjon: Blefjell

Destinasjonen for denne langhelga ble satt til den sørlige foten av Blefjell som ligger på grensen mellom Buskerud og Telemark fylke, i et område som ifølge kartet skulle ligge i god avstand fra bebyggelse samtidig som det lå flere spennende fiskevann i tett omkrets fra «basecamp».
Jeg tok toget fra Tønsberg til Drammen litt utpå dagen denne andre fredagen i August. Her ble jeg plukket opp av resten av reisefølget som bestod av Katarina, Ivar og hans samboer Lone, alle tre veldig gode venner av både meg og min samboer, som dessverre ikke kunne bli med på denne turen.

Et supert turfølge! Ivar, meg, Katarina og Lone. Foto: Ivar Egeland

Ikke helt etter planen

Planen var som følgende: Vi skulle møtes i god tid i Drammen for så å kjøre opp til enden av en fjellvei ca halvannen time Vest for Drammen, og så følge en sti ca 4km hele veien frem til planlagt basecamp.

Enkelt og greit.

Men det er ikke alltid at ting går som planlagt …
Første usikre faktor, sett bort ifra at ingen av oss kjente til området og terrenget i det hele tatt, var værmeldingen for helga. Værmeldingen endret seg for nesten hver time de siste dagene før vi reiste, men det eneste sikre var at vi ville komme til å oppleve regn en eller annen gang i løpet av denne helga.
I tillegg ble startpunkt fra Drammen også vesentlig forsinket, dog av veldig gyldige grunner, men likevel kom mørkets frembrudd stadig nærmere mens vi satt i bilen på vei til fjells.

Neste utfordring kom da vi skulle parkere bilen. Planen for opprinnelig parkering viste seg nemlig å være i enden av en privat vei. Dermed ble turen plutselig forlenget med en god halvtime vandring i konstant stigning, hvor vi egentlig hadde planlagt å kjøre, noe som heller ikke hjalp mot klokkens race mot dagslyset.

Nødleir for natten

Til slutt kom vi opp til der hvor stien begynte, og det viste seg fort at forhåndsarbeidet med studering av kart og høydemeter ikke hadde holdt til å bestå noen eksamen. Vi ble alle tatt på senga av at stien vi skulle følge fortsatte i konstant stigende terreng over flere hundre høydemeter, så med tung last på alle sammen sprakk tidsskjemaet vårt hardt.

Så etter to svette timer men enda ikke halvveis, var det nå begynt å bli skjømt samtidig som skyene på himmelen bare ble tyngre og tyngre, og vi innså vi at vi var nødt til å slå «nødleir» ved første passende plass.
Det var ikke et minutt for tidlig, for etter bare en halvtime var mangelen på dagslys et faktum, og samtidig begynte det å regne.

Det var ikke noe hardt regn, men det hadde likevel vært kjedelig å ikke hatt teltet klart til å krype inn i, og for sikkerhetsskyld investerte jeg noen minutter i regnet for å henge opp en presenning over mitt eget telt i tilfelle været skulle ta seg opp i løpet av natten.

Nattens nødleir for undertegnede

En lys morgen

Natten gikk heller rolig for seg, og neste morgen startet tidlig med pent vær. Klær ble hengt opp i morgensolen for å tørke, og en god frokost som start på neste etappe ble nytt i rolig tempo før vi alle pakket ned campen og satte oss et nytt mål ved et vann litt nærmere, men likevel innenfor fiskekortets gyldighet.

Kultivering av vann

Denne siste etappen var med alles største glede både mye kortere og lettere enn gårsdagens strekning, og med en litt lengre pause på ca 20 minutter brukte vi ca halvannen time frem til det vannet som vi skulle campe ved den siste natten, et vann som til min store glede hadde fått fokus på kultivering fra tilhørende sameie.

Plakat ved en av flere gytebekker i området

Siste camp

Vi satte opp campen vår på et nokså flatt platå midt utpå en odde som stakk ut på vannets Sør-Østside og vi hadde da mye vann rundt for å fiske i. Mens jeg holdt på med å sette opp teltet mitt som første post, hadde Ivar løpt ned til vannet og på kort tid skaffet to feite ørreter som ble laget til lunsj.

Et litt bedre leiroppsett den siste natten for undertegnede

 

Det var derimot fortsatt ekstremt tørt i marka, selv om det hadde regna en del de siste dagene, så vi tok ikke sjansen på å trosse bålforbudet, og nøyde oss heller med å basere oss på stormkjøkken som varmekilde til matlaging.

Ivars feite ørreter ble en god lunsj

 

Turens desidert mest lønnsomme produkt i forhold til egenvekt ble definitivt en presenning som jeg bare et par dager i forveien hadde gått til innkjøp av på grunn av værvarslet for helgen. Den kostet godt under hundrelappen, veide ikke noe særlig, men muliggjorde det at vi kunne sitte utendørs og hygge oss når de mange av den siste dagens regnbyger styrtet ned.

Vi holdt oss tørre under presenningen

Godt fiskevær

Heldigvis fikk vi mye oppholdsvær også, og vi kunne virkelig nyte fordelen av et godt ørretbitt rett etter regnbygene var over.

Selv fikk jeg til sammen tre fine ørreter av god kondisjon, og da jeg allerede hadde nok mat i sekken, fikk disse lov å svømme videre etter en varsom landing.

Vi fisket alle sammen helt til kveldens siste regnbyge kom over oss, og med mørkets frembrudd trakk vi alle inn i våre egne telt for natten.

Sprek fjellørret og en fornøyd fisker. Foto: Lone Barene

Tid for hjemtur

Jeg våknet ikke før klokken ni denne siste morgenen, noe som jeg anser som sent når en sover ute. Ivar hadde allerede vært oppe et par timer og prøvd å fiske etter morgenbittet, men uten hell.

Etter en god natts søvn hadde vi alle ny energi til å bryte leir og pakke sammen for å begynne å gå ned til bilen igjen. Været kunne ikke ha vært bedre denne dagen, og med en løype som nå for det meste bestod av nedoverbakker, så var vi nede igjen på under et par timer.

Motbakke opp, men nedoverbakke hjem igjen!

 

Vi pakket utstyret inn i bilen og satte kursen hjemover, men med en stopp i Kongsberg for igjen å oppleve sivilisasjonen og dens tilbud av sushi.