Tradisjons-tur til “Dalvatnet”

Tradisjon tro

De siste somrene mens jeg har vært på besøk hjemme på Andøya, så har min far John, og jeg reist på heldagstur opp til dette vannet for å få brukt litt tid sammen i nydelige omgivelser.

For jeg overdriver ikke når jeg sier at dette er min absolutte favorittplass å være når jeg er hjemme på Andøya. Plassen har alt: ro og stillhet langt fra folk og en natur og stemning som ikke kan beskrives til det fulle med ord, men som bare må oppleves.

Dessuten, som kanskje viktigste faktor, så huser dette vannet ørret og røye av særdeles fin størrelse. Og som rosinen i pølsa: Det går laks fra havet opp til dette vannet for å gyte!

På tur opp til vårt tradisjons-vann

Myr og skog

Så det var ikke annet å gjøre enn å kjøpe fiskekort, pakke proviant og sette oss i bilen utpå ettermiddagen denne sommerdagen i Nord.

Som vi tidligere har fått gjort, fikk vi igjen denne sommeren tillatelse til å parkere bilen på privat eiendom til bekjente av min far.

Dette sparer oss fort for en halvtime, og dermed blir gåturen opp til vannet kortet ned til bare en times vandring.

Terrenget derimot er relativt kupert med en overflate dominert av våt myr, så for en nordlending med «tung beinbygning» som meg selv, så kjennes turen likevel godt i legger og lår.

Men som det heter: «No pain, No gain», og når alt av trøtthet i kropp kjapt forsvinner da synet av vannet åpenbarer seg foran oss, så kunne lengden på turen gjerne blitt doblet mange ganger, og likevel være verdt det!

posering for kamera for å kamuflere gispende pust og krampe i legger!

Camp

Hver gang vi tidligere har vært på fisketur ved dette vannet, så har vi slått camp på samme plass.

Det er en fin åpning fra trærne helt ned til vannet her, det er bålplass og ikke minst: det er akkurat her at vannet ca 10-15 meter ut, går rett fra å ha en dybde på 1-1,5 meter til å bli vesentlig dypere!

Og av erfaring står det ofte beitende ørret akkurat i denne marbakken.

Fast leirplass med marbakke rett ut

Første fisk opp

Vi fikk pakket ut litt niste og satt i gang et kaffebål, for så å gå i gang med fiskinga.

Dagens teknikk bestod utelukkende av fiske med mark og dupp, en teknikk som tidligere har vist seg effektiv ved dette vannet (og nærmest den eneste teknikken min far sverger til når det kommer til fiske i ferskvann).

Det slo ikke feil denne gangen heller, og første fisk på land var en flott røye i nydelig gytedrakt med ildrød buk og hvitkantede finner.

Røye i gytedrakt

Godt bitt

Vi fikk begge hver sin røye som startfisk, men nå var det ørretens tur for å bite på kroken, noe den også gjorde slag i slag!

På noen få timer hadde samlingen vår av fisk vokst mer og mer, og det samme gjaldt for størrelsen også.

Den største ørreten på turen var det min far som fikk på kroken mens han selv satt og drakk kaffe, så det var lyden av fiskestanga som ble dratt ut av stilling ved vannkanten, som avslørte napp og fisk.

Det var en fantastisk flott fjellørret på 400 gram, men med krefter som lett kunne lurt personen i andre enden av fiskestanga til å tro at den minst var dobbelt så stor!

Min far med turens største ørret på 400g

Stille kveldstimer

Etter hvert så begynte bittet å gi seg, og da klokka passerte elleve-halv tolv på kvelden så ble det brått helt stille både under og over vann.

Det var akkurat som om noen skrudde av en bryter for den lille brisen av vind som hadde ligget over vannet og skapt litt bølger var med ett helt borte.

Og med den forsvant også alle tegn på aktivitet under de to røde duppene som lå ute på vannet.

Vi begynte dermed å grille det vi ikke tidligere på dagen hadde spist av mat, og ny kaffekjele stod også raskt nede i de glødende kullene fra knusktørr nedfalls-ved som man kan sanke i kort radius fra campen.

Det var behagelig å bare sitte der med bålet og nyte varm kaffe med naturen rundt som sitt eget private teater hvor det hele tiden forespillte seg nye scener i form av lyder og beskuelser fra beitende sauer og fugler av forskjellige slag.

Det er egentlig litt merkelig med den nordnorske kvelden og natten på sommeren, for som kjent blir det aldri mørkt.

Derfor, når en samtidig er ute i naturen, så kan en risikere å miste det tidsperspektivet som en normalt går rundt med oppe i hodet i hverdagen, og når en gjør dette, så kan en bare sitte og nyte omstendighetene og tilværelsen generelt, i en nærmest meditativ boble.

Hypnotiserende bål

Kveldens siste napp

Så med ett var klokka blitt halv to på natta, og vi begynte å snakke om å ta på den times-lange hjemturen ned til bilen igjen.

Vi hadde begge hatt stengene oppe fra vannet en stund, men siden vi bestemte oss for å vente til bålet hadde fått brent seg ned, så egnet jeg opp kroken på nytt og kastet ut det som skulle bli kveldens siste kast.

Det tok ikke lenge før duppen plutselig forsvant under for ikke å komme opp igjen, og etter mange timers stillhet var det veldig kjærkomment med en siste ørret før vi tok kvelden.

Jeg løftet stanga og gav tilslag for å kroke fisken, for så å begynne å sveive inn.Fisken svømte rett mot meg, så jeg klarte ikke å ta igjen snøret, og dermed heller ikke kjenne tyngden på den. Plutselig bråsnudde fisken med en kraft som jeg momentant kjente igjen, det var ingen ørret i enden av dette snøret!

Med ett følte jeg en lettelse over at jeg i siste liten før vi reiste hjemmefra, hadde byttet ut min ultralette haspelstang og snelle med en størrelse større og tyngre stang med matchende snelle. Hadde jeg ikke gjort dette, så ville nok de fem minuttene det tok å kjøre fisken, ha blitt til en halvtime, og samtidig mangedoblet sjansen for å miste den!

Det tok likevel fire forsøk før fisken var klar for til å bli håvet av min far, som stod klar ved siden av meg.Fisken ble landet, og det var som jeg hadde trodd, sommerens første laks kunne endelig krysses av listen!

Fisken, som etterpå ble anslått til å være av hunkjønn, hadde tydelige spor av lengre tids opphold i ferskvann, en såkalt “Vinterstøing” som nok hadde overvintret i vannet etter fjordårets gyting.

Som en vet: laks tar sjelden til seg føde når den går opp for å gyte og videre lite føde om den overvintrer, dermed var dette eksemplaret veldig uproporsjonert med en lang tynn kropp uten den muskuløse formen som vanligvis definerer denne fisken når den er nylig gått opp fra sjøen.

Vekta stoppa likevel på 1,9 kg og en kan jo bare undre over hvilken «startvekt» denne fisken hadde før den gikk opp fra havet.

Fisken hadde slukt kroken helt ned i magesekken, så noen «catch & release» var derfor ikke aktuelt, selv om jeg helst skulle sett denne fisken svømme videre igjen.

Dermed havnet denne også på «røyken» som de fleste andre fiskene denne sommeren.

Tynn som et slips, men laks “alikavæl”!

 

Med dette som skulle bli turens største overraskelse, kom vi frem til at det ville bli vanskelig å toppe dette, og dermed var det på tide å pakke sammen og dra hjemover.

Sekkene ble pakket, campen ryddet opp og bålet slukket. Totalt, fangstmessig sett, var dette definitivt den mest givene turen til dette tradisjons-vannet som vi har hatt sammen, og absolutt en tur som for evig vil bli lagret i minnet!

Min far med dagens ørreter og røyer

Hjemtur

Så begynte vi gåturen nedover myr og kupert terreng igjen, men med natten lys som dagen, så var dette bare idyll, selv om klokka nå på natten nærmet seg fire.

En nordnorsk natt