To døgn i hjertet av Vestfold

Det var midten av Mai, og et vindu av flere dagers sammenhengende fri var meg nå til disposisjon. Som sisteårsstudent var det bare å benytte seg av hver mulige fridag midt i uken til å komme seg ut på tur. De to neste døgnene skulle nå brukes mer eller mindre alene i et område i hjertet av Vestfold som huset flere vann med fiskemuligheter.

To døgn i hjertet av Vestfold

«… min ryggsekk pakket for to netter ute i marka.»

Første dag

Værmeldingen for de kommende dagene kunne ikke meldt finere forhold: Lite vind, varme temperaturer og ingen nedbør.

Jeg og studiekamerat Audun, som også hadde fri denne dagen, kjørte opp den lille timen det tar fra Tønsberg sentrum, i retning Vest, helt frem til en tilrettelagt parkeringsplass. Vi parkerte bilen og kledde på oss ryggsekkene våre, Auduns ryggsekk pakket for en dagstur, min ryggsekk pakket for to netter ute i marka.

Området vi hadde valgt oss ut er akkurat så stort som en selv ønsker å gjøre det til. I teorien kan du fiske 10 meter fra bilparkeringen, men du kan også oppsøke mer avsidesliggende deler ved samme vann, om du, som undertegnede, er folkesky og jakter stillheten i like stor grad som fisken. Dessuten, med noen kilometers innsats, kan du også få tilgang til flere mindre vann og tjern som sagnomsust skal huse enda større fisk.

Lettgått vei og myrpreget område

På forhånd hadde jeg sett meg ut på kartet et av nevnte avsidesliggende vann med plan å slå opp teltet her den første natta. Vi satte kursen de drøye to kilometerne det var for å komme seg dit. Vi kunne følge en godt oppmerket sti hele veien, og en liten strekning var det faktisk en traktorvei vi kunne traske på. Snakk om lettgått terreng.

Vi kom frem til det første vannet som av navn nok har blitt oppkalt etter sitt mørke preg, men selv med flere ukers tørkeperiode så var vannet omsluttet av et vått myrområde. Altså ikke mye fristende til å slå opp teltet her. Vi tok turens første rast med inntak av litt raske karbohydrater og begynte å montere fiskestengene. For selv om jeg nå ikke planla å slå opp teltet her, så kunne vi likevel forsøke oss på å fiske litt før vi vandret ned igjen til vannet som lå i underkant av en kilometer bak oss. Audun måtte uansett ikke begynne på hjemturen før om flere timer, så vi hadde ingen press til å tilbakelegge flest mulig meter på kortest mulig tid.

«… en snelle skapt for tungt havfiske samt sluker i vektklasse torsk.»

Audun

Audun er en studiekamerat fra Universitetet. Vi har studert samme årsstudium de to siste semestrene. Han er også en flykaptein i sin beste alder, og er glad i friluftsliv og fiske. I likhet med meg selv sier Audun også at det er selve turen ut i marka som er viktig, ikke om man får fisk. I motsetning til meg selv, så tror jeg at Audun snakker sant. Jeg derimot sier det nok mer som et forsøk på å reparere stoltheten min når fangsten uteblir. Én av grunnene til at jeg tror Audun snakker sant på dette området, er fiskeutstyret han har tatt seg på denne turen. Det skriker ikke akkurat kjempefangst av sky storørret med en snelle skapt for tungt havfiske samt sluker i vektklasse torsk. Jeg erter Audun litt for fiskeutrustningen, for jeg vet at han tåler dette. Selv om det ikke gir noe fiske, så gir det oss i alle fall mye felles latter. Nå skal det sies at den skye storørreten uteble for begge av oss, så kanskje ikke det er utstyret det kommer an på likevel?

Vi ble værende en times tid ved dette vannet før vi så pakket på oss sekkene igjen og satte kursen ned til vannet hvor jeg hadde lagt min nye destinasjon hva teltplass angikk.

Audun

Nede ved «Dammen»

Ved dette vannet, som også er det største i hele området, fant vi en liten odde med tørr grunn. Jeg begynte å sette opp camp, mens Audun gikk i gang med forberedelsene til middagen: Grillpølser på engangsgrill. Vi spiste og snakket om å kanskje få leid en av hyttene i området en gang, slik at vi kan dra på en lengre tur sammen. Så pakket Audun sekken, samlet hjelpsomt med seg alt av søppel og tomgods, og tok farvel. Jobben kallet for han allerede neste morgen.

Leirplass for turens to netter

Alene med stillheten

Det er like slående hver gang. Når du sitter alene ved et vann, med en tre-kopp full av sort kaffe, og kjenner stillheten senke seg, akkurat som beskrevet i en eller annen julesalme. Fuglekvitter og vind blandes i ett med resten av naturens lyder og det oppstår nærmest et slags vakuum. Et fantastisk deilig og alltid etterlengtet vakuum.

Stillhet som et vakuum

«Av og til må man disiplinere seg selv ved rett og slett å eliminere enkelte snarveier …»

Første fisketur med fluestang

Jeg har fisket etter ørret helt siden jeg kunne gå. Både mark og sluk har jeg brukt som agn, brødbiter og til og med rene blanke agnløse kroker når marken tok slutt. Men jeg hadde aldri prøvd meg på fluefiske … ikke før nå.

Så stod jeg her, med en splitter ny fluestang som jeg forøkte å mestre, slik at jeg i det minste kunne klare å kaste fluen, denne kroken med noen fjær, i alle fall noen meter ut i vannet.

En følelse blandet mellom frustrasjon og savn etter å ha lagt den gode trygge haspelstanga hjemme bygde seg opp. Kanskje var jeg ikke fluefisker-materiale likevel? Kanskje var jeg dømt til å kaste flate metallbiter med krok etter fisken resten av mitt liv?

«… Det var derimot ingenting estetisk vakkert over det som foregikk her nå …»

For med vilje hadde jeg lagt igjen haspelstanga og tilhørende sluker hjemme på denne turen. Jeg kjente meg selv så godt at hadde dette vært med, så hadde jeg nok gitt opp fluefisket ved første kneik, for så å gå tilbake til å kaste bronsefargede metallbiter i hodet på fisken. Av og til må man disiplinere seg selv ved rett og slett å eliminere enkelte snarveier …

Det er lite som er så estetisk vakkert som sømløst fluefiske i et vann fullt av vakende fisk. Det var derimot ingenting estetisk vakkert over det som foregikk her nå…

Jeg innså at om jeg faktisk klarte å kaste denne fjærkledde kroken på en slik måte at kanskje, i det minste, en svaksynt ørret lot seg lure, så hadde jeg likevel ingen som helst anelse hvordan jeg skulle få fisken på land. Læringskurven skulle bli bratt denne turen …

Øvelse gjør mester?

En vindstille kveld

Den svake brisen som hele dagen hadde holdt vannoverflaten i bevegelse forsvant gradvis utover kvelden, og med ett lå vannskorpen som et enormt speil. Så dukket et vak opp. Så et til. Det var tydelig aktivitet i ørreten i kveld, og jeg kjente forventningene over å ta min første fisk på tørrflue stige. Men hvilke insekter stod på menyen til ørreten i kveld? Jeg ønsket å legge frem en fristelse for fisken på best mulig måte, så først skiftet jeg hele fortommen. Den gamle fortommen minnet meg mest om leggen til et gammelt menneske, fullt av åreknuter etter gjentakende dårlige kast utover hele dagen. Deretter festet jeg en tørrflue, en Streaking Caddis i størrelse 14 til enden av den nye foreløpig knuteløse fortommen.

Det ble mange kast. Mange dårlige kast. De fleste bommet soleklart på de vakene jeg forsøkte å treffe. Men så! I et plask forsvant tørrflua!

Jeg har lært at man skal telle sakte til to før tilslaget settes, dette for å gi fisken tid til å få fluen godt inni munnen. Nå var derimot alt dette glemt …

Jeg røsket til og holdte på å gi meg selv en ny ørepynt da tørrflua suste opp av vannet og rett forbi mitt høyre øre. Sjansen var ødelagt og jeg følte meg som fetteren til den kjente elefanten i glasshuset, nemlig den ikke fullt så kjente men likevel klossete og lite presisjons-habile hvalrossen i urmakerfabrikken.

Jeg ble stående med en skotsk kaffe i hendene og bare se utover vannet foran meg. En ørret viste hele sin skapning da den brøt vannflaten i et luftbårent hopp og med dette avsluttet jeg turens første dag.

«… fluesnøret mitt minnet nå mer om en gedigen Q-tips.»

Dag to

Klokken ti på åtte stekte solstrålene inn i teltet, og like etter stod morgenkaffen på kok på stormkjøkkenet. Vinden var igjen sval og skapte små konstante krusninger på vannet. Jeg bestemte meg for å forsøke å fiske med en nymfe så lenge vinden vedvarte. Med ett fylte hele vannoverflaten seg med nedbør, nedbør som fløt på vannet. Pollen i enorme mengder.

Hver gang jeg trakk inn snøret, festet alt av pollen i snørets bane seg til snøret i store gule lodne klumper. Det ellers så grønne fluesnøret mitt minnet nå mer om en gedigen gul Q-tips. Jeg tok en pause og fyrte opp pipen min.

“… Noen ganger er det best å observere fra trygg avstand.”

Tilbake til gårdagens vann

Jeg bestemte meg for å gå opp til det vannet vi først besøkte i går, i håp om at det der var mindre pollen på vannet. En svartblank huggorm ålet seg i et bedagelig tempo bort fra stien jeg fulgte, tydelig brydd over å ha blitt forstyrret i sin solfylte formiddagslur.

Det var ingen tegn å se til fisk ved dette vannet, kun mine egne nymfer fastkroket i både trær og busker. Jeg skylder på vinden …

En av mange busker som fikk nærkontakt med nymfer denne turen

Etter en time vandret jeg ned mot leiren igjen. Et langt sort slips gled hurtig over stien rett foran føttene mine. Jeg frøs til og lot huggormen høflig passere.

To hundre meter senere gled nok en huggorm i raskt tempo over stien, denne betydelig større … og hvesende? Jeg visste ikke at huggormen hveste?

Etter dette møtet sørget jeg for å trampe ekstra hardt ved hvert steg for å gi andre skogens slanger beskjed om at de ikke var alene på stien. Jeg er ikke veldig redd for huggormen, jeg syns den er vakker og majestetisk. Men jeg har definitivt respekt for den. Noen ganger er det best å observere fra trygg avstand.

Så nærme!

Jeg fortsatte fisket nede ved campen, stadig med forbedring i kasteteknikken: Nå nærmet jeg meg å klare å presentere nymfen hele seks meter ut fra land. Utallige kast med fokus på teknikk hjelper. Så, med ett kom en ørret komme rasende mot nymfen som nå var trukket helt inn mot land, for så å bite over den og sette av gårde igjen når den kjente motstanden fra snøret.

«Hva f… gjør jeg nå?» tenkte jeg. Jeg har så vidt begynt å mestre kastingen, men hva gjør jeg når fisken biter? «Ehm jo, hold linen stram!» Jeg fomlet noe voldsomt med å hente inn slakk fra snøret før jeg så til slutt fikk kontakt med nymfen i enden av fortommen … Fisken var borte. Så nærme!

«… men det teller kanskje ikke før det er ørret, og den tatt på tørrflue, eller?»

Fast fisk!

Jeg laget meg lunsj, kjøttsuppe fra en pose halvfabrikat, tilsatt noen gode biter med spekepølse. Så sovnet jeg inne i teltet til lyden av en hakkespett som litt bortenfor holdt en akustisk konsert i et tre.

En liten time senere våknet jeg til lyden av stemmer. Et par mennesker ute i en båt midt ute på vannet, som sjekket noen bøyer- kanskje garn eller teiner? Der forsvant stillheten og isolasjonen.

Jeg prøver fisket på nytt, og på første kast sitter den! En abbor så småvokst at selv en liten abbor ville virket stor ved siden av. Men det er min første abbor noensinne. Og i tillegg er det min første fisk tatt på fluestang! Men det teller kanskje ikke før det er ørret, og den tatt på tørrflue, eller?

Over på den andre siden av vannet, hvor vi parkerte i går, skimter jeg en snøhvit torso på et solfylt berg. Enda flere mennesker i området, tydeligvis. Det var nok ønsketenking å få være alene ved et slikt pent turområde.

Humlens kamp

Jeg ble stående å iaktta en humle på nært hold. Den fløy systematisk fra knop til knop på et bjørketre og samlet pollen mellom beina. Stadig ble den angrepet av sinte maur som tydeligvis beskyttet dette hvite gullet som sprang ut av de blomstrende knoppene.

Mon tro om humla gjør dette med lidenskap, eller om innsamlingen av pollen blir utført av et rent uvitende instinkt? Er dette summende insektet grepet av et konstant stress og jag etter føde, på samme måte som jeg føler hverdagens stress ofte tungt hvile over meg?

Jeg håper på én av de to første alternativene for humlas skyld.

Kveldens første fisk vaket. Vinden stilnet og i enden av snøret ble det nok en gang festet en Streaking Caddis størrelse 14 i håp om å lykkes på tørrflue. Kvelden ble resultatløs, og etter et par kopper skotsk-kaffe, krøp jeg inn i teltet for andre natten på rad. Her sovnet jeg til lyden av et festlig lag på andre siden av vannet. Neste dag er det tross alt vårt lands nasjonaldag, så folk har sikkert reist opp hit for å feire kvelden med musikk og god stemning. Idet jeg sovnet tenkte jeg at jeg burde ha slått opp teltet ved det andre vannet i kveld, der runget nok stillheten uforstyrret.

«Jævla slukfiskere» tenkte jeg …»

17. Mai

En solfylt men litt mer vindfull morgen. Kaffen ble kokt og frokosten gjort i stand. Så var det tid for å bryte leir. Om et par timer skulle kona komme opp til parkeringsplassen, hvor planen var å møte henne for så å gå til en annen plass rundt vannet hvor vi skulle grille pølser og ellers feire nasjonaldagen i hverandres selskap.

Frokost ute i det fri på landets nasjonaldag

Turen tilbake til parkeringen tok en liten time, det var varmt og jeg møtte på flere andre mennesker som også ønsket å bruke fridagen ute i marka i stedet for i et folkefullt bysentrum med hornmusikk, plast-trompeter og det som verre er.

Mens jeg ventet på kona bandt jeg på en tørrflue og prøvde å kaste på noen vak tett ved parkeringen. Et annet par som hadde bosatt seg i en campingvogn, mest sannsynlig noen av de jeg hørte som feiret inn natten til nasjonaldagen, ville også forsøke fisket. De trappet opp på en brygge ved siden av meg, kastet en flat sluk ut i vannet og halte opp en ørret på første kastet.

Helt frem til denne turen har jeg som sagt vært slukfisker selv, og kommer nok også til å forbli det fremover, selv om jeg vil inkludere fluestanga så mye som mulig også.

Likevel kunne jeg ikke annet enn å innrømme at det er tungt å svelge nesten 48 timer på tur uten en landet ørret på flue, mens andre svever inn fisk på første kastet. «Jævla slukfiskere» tenkte jeg … selv om kona på vei hit, etter mitt eget ønske, hadde med seg både min kjære haspelstang, Shimano-snelle og mitt velfylte slukskrin …

Jeg fikk ikke mer fisk av den grunn denne dagen, men to døgn ute virket nå alt for kort. Jeg håper på flere og lengre turer i løpet av sommeren. Da, hyklersk, både med fluestang og sluk-fiske.

-T.

Leave A Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *