Siste helg i August

Det var inngangen til den siste helga i August, og tegn til høstens anmarsj lå i lufta, særlig i form av ny semester-start på høgskolen og kilovis med pensum liggende klar for de kommende måneder.

Min kjære samboer og jeg hadde derimot tatt oss den frihet til å kjøre ned til Aremark for å besøke Torstein denne helgen, og tradisjon tro, var jeg og Torstein nødt til å ta oss en tur på fjellet for å sjekke bittet til ørreten, særlig da våre siste turer sammen endte uten engang synet av fisk!

Turfølge på fire bein

På denne turen tok jeg med meg Teddy, vår gode Shetland Sheepdog på åtte år som er minst like glad i friluft som eierne.

Torstein tok selv med seg Ulv, hans egen unge hund som siden forrige gjensyn hadde vokst seg nesten dobbelt i størrelse, og som stadig testet grensene for hva Teddy syntes var av akseptabel intimitet.

 

Tilbake på kjente trakter

Vi bestemte oss for å gå tilbake til det vannet som vi tidligere i påsken hadde vært ved, et stort vann som ligger en liten times vandring innover fjellområdet, og et vann som vi kjente vi hadde troen på denne gang.
Vi kom oss av gårde litt sent på formiddagen og fulgte mye av samme rute innover som sist gang helt til vi kom frem til vannet.

Denne gang gikk vi forbi plassen hvor vi sist hadde slått camp, for vi hadde da sett en odde litt lengre bort som vi nå ønsket å sjekke ut. Det viste seg at denne odden var nærmest en halvøy som stakk godt ut i vannet, og som avdekket et helt nytt område for oss til å fiske på.

Napp på første kast

Vi satte fra oss oppakning ved et egnet sted, en flate hvor vi definitivt skal komme tilbake til en annen gang med telt! Jeg foretok et kjapt bytte til tørr skjorte, rigget opp fiskestanga med bronsefarget skjesluk med røde prikker for så å kaste ut med de aller største forventinger!

På første kastet kom nappet. På andre kastet satt fisken!
Det var en særdeles feit ørret som etter noen gode fraspark ble landet trygt i håven. Da fisken var pent kroket uten betydelige skader, vurderte jeg det som ansvarlig å sette denne rolig ut igjen.Derfor droppet jeg også påkjenningen av å veie fisken, selv om den nok lå i toppen av sesongens størrelser, men uansett var den godt under kiloet, og derfor mer interessant å sette ut igjen.

Et bitt kommer sjeldent alene

Bare et par kast etter første ørret, falt en ny fisk for fristelsen av skjesluken, og kort tid etter var Vestfjellas andre fisk pent landet i håven, en ørret med nydelige røde prikker langs kroppen, noe som etter min kunnskap tyder på fisk i gytedrakt?
Også denne hadde kroket seg helt ytterst i munnviken, og etter en hurtig avkrokning, samt et par bilder i håven, ble også denne sluppet tilbake i vannet igjen.

En tur med mersmak

Så ble det stille en stund fra bitende ørret, og det ble tid for både inntak av niste og kaffekoking på primus.

Så var det Torsteins tur å kjenne hugget av en sulten høst-ørret! Han landet et pent eksemplar av en fjellørret, som til Ulvs store skuffelse også fikk svømme videre.

 

Endelig var Vestfjellas «fiske-løs-forbannelse» brutt for oss begge to, og med skumringen i ryggen på hjemturen, ble planer lagt for neste sesongs tur, som forhåpentligvis inkluderer både telt, grilling … og enda større fisk!