«Los på elg»

Det var tidlig sommer 2020 og jeg og min gode venn, «Elgen» hadde oppsøkt et fjellområde litt sør for Kongsberg. Destinasjonen var satt til et godt avsidesliggende vann et par timers sakte trav unna nærmeste parkering.
Vi hadde nå bodd ved dette vannet et døgn og var tilbake i leiren etter en topptur. Det skal sies at vi hadde truffet på svært få andre mennesker her oppe i løpet av dette døgnet.

Jeg har hørt at kvinner som eksponeres for hverandre over tid, utvikler en lik fysiologisk syklus på enkelte av kvinnekroppens funksjoner. Jeg og «Elgen» derimot hadde på et knapt døgn utviklet en lignende likhet på fordøyelses-syklusen vår, og dermed forlot vi begge leir for å sette vårt preg på naturen…

Jeg med min nok litt overutviklede sans for privatliv og dypt iboende frykt over å bokstavelig talt bli tatt med buksa nede, kjempet meg gjennom skog og kratt i gode ti minutter før jeg fant min bortgjemte edens hage, som nå skulle gjødsles etter alle kunster.

Der i min stillhets boble, i dype filosofiske tanker, hørte jeg plutselig høy bjeffing fra en hund. Lyd bærer godt i dette terrenget, og jeg ressonerte meg frem til at hunden måtte være et stykke unna. Dette viste seg å stemme, og etter noen flere bjeff med påfølgende snakk fra en tilsynelatende mann, vurderte jeg deres retning til å være på vei ned fra vannet langs stien vi tidligere hadde fulgt opp.
-Faren var over.

Jeg gjorde meg ferdig, avsluttet med fred i sjela og lettelse i kropp, og gikk tilbake til leiren hvor «Elgen» allerede var kommet tilbake. Han virket derimot noe mer utilpass uten hverken samme lettelse eller sjelefred.

-Om det var mangel på paranoia eller om behovet ble uhåndterbart er usikkert, men «Elgen» hadde derimot tatt valget av å bare gå noen få skritt ut fra stien og inn i en småvokst busk hvor han hadde satt seg ned i hocky.

Med «nugattien halveis ut av tuben» hadde «Elgen» blitt overrasket av pusten fra en hund rett i korsryggen, hunden hadde tatt los og bjeffet høyt på min venn som fortsatt satt i dyp knebøy. Rett bak hunden kom karen som var eieren av dyret, og som nå også var eier av et syn som nok ville sende han gråtende hjem i dusjen med stålull og sterke øyedråper.

Etter å ha fått hentet inn pusten av å ha nesten ha ledd på meg brokk, spurte jeg «Elgen»; hva i all verden han hadde tenkt i situasjonen?

Han svarte at han hadde bare snudd på hodet, sett mannen inn i øynene og sagt «Hei!»…

Mannen hadde ikke svart tilbake..

-Tekst og beskjeden illustrasjon: Truls H.

1 Comment

  1. John mars 23, 2021 at 10:01 pm

    Æ flire meg ihjæl! Flott illustrasjon av den situasjon som beskrives – denne historia var en «höydare»!

    Reply

Leave A Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *