En tomhendt laksefiskers tvil om egen tilregnelighet

Klokken er halv to på natten. Det er en pen nordnorsk sommernatt med en overraskende behagelig temperatur i luften. Det er lyst ute hele natten her oppe. Jeg står med en kulp i den lokale elven i min hjembygd. Det er en liten elv som i hovedsak huser smålaks. Men årlig fanges fisk over fem-kilos grensen her.

 

«… Mygg så stor at det nesten føles godt når den suger…»

Litt lengre opp i elven i nabokulpen står en skikkelse iført vadebukser og fluestang. Jeg har fått denne kulpen for meg selv denne natten. Laks er det definitivt her. Den har hoppet flere ganger og vist sin flotte størrelse til en håpefull fisker ved elvebredden. I denne elven er det enten fluefiske eller mark som gjelder. Fiske med sluk er ikke tillatt. I enden av snøret mitt henger en signalrød dupp med et par feite meitemark fra egen komposthage dinglende på en krok av kaliber laks.

«… Kunne bare duppen blitt trukket ned uten å komme opp igjen …»

Termosen med kaffe er tom. Det er nesten slutt på pipetobakken. Det er mygg ute i kveld. Mygg så stor at det nesten føles godt når den suger. Insektsspray er virkelig en undervurdert oppfinnelse i kveld.

 

«… Hadde min kone sett meg nå er jeg sikker på at hun hadde stilt store spørsmål ved min tilregnelighet og psyke!»

Laksen hopper igjen. Denne enda litt større en den forrige. Den er aktiv etter å ha kommet opp fra havet. Nå vil den spre sine gener for det den er verdt. Ikke snakk om at den skal ende sine dager på en krok full av vasstrukken mark.

Jevnlig går duppen under som offer for småørret som spiser godt av marken. Ørret så små at den lille duppen skaper en heftig oppdrift for fisken når den såvidt klarer å trekke den ned.

Enda en gang må takkelet forsiktig manøvreres opp fra elven for å egens på nytt.

Kunne bare duppen blitt trukket ned uten å komme opp igjen …

Timene går. Fem timer og ingen fisk.

Mellom klokken tre på natten og ni på morgenen stenges fisket i elven. Det er nå en kamp mot klokken. Hadde min kone sett meg nå er jeg sikker på at hun hadde stilt store spørsmål ved min tilregnelighet og psyke.

 

«… Fantasien pøser på med unnskyldinger om at dette likevel var velbrukt tid med både frisk luft og mosjon …»

Skikkelsen i vadebukser tar til vett og går hjem. Han går forbi meg. Det er en kjenning og vi utveksler noen setninger før jeg igjen står alene ved kulpen.

Duppen ligger urørlig på vannet. Selv små-ørreten har sluttet å beite. Den er nok stappmett etter koldtbordet jeg har servert den hele kvelden.

Det er nå under en time til klokken er tre. Som barn ble jeg fortalt at spøkelser og andre uhyggelige vesener kom frem ved dette klokkeslettet. Følelsen av å ikke få fisk er en mer skremmende følelse nå, enn hva alle gjenferd og uhyrer kan frembringe.

Jeg flytter meg opp til kulpen hvor den andre vadebuksen stod tidligere. Jeg ønskes velkommen av en laks som gjør et dobbelthopp rett ved elvebredden.

Den siste halvtimen legges på de allerede timene brukt her i natt. Klokken er nå tre og nederlaget er et faktum.

Det er lang vei hjem å gå. Veien hadde vært mye kortere med en sølvblank firekilos laks på slep.

Fantasien pøser på med unnskyldinger om at dette likevel var velbrukt tid med både frisk luft og mosjon. Realiteten er nok at jeg allerede i morgen kveld brenner av en 6-7 timer her ved elven igjen.

Kanskje jeg burde få sjekket psyken likevel … Jeg lar det bli med tanken av frykt for resultatet

Leave A Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *