En helg med fiske i Indre Østfold

Eksamen nærmet seg med stormskritt, så det var bare én fornuftig ting å gjøre, nemlig å ta en langhelg fri, for å bytte ut tanker om skolearbeid med frisk luft, fin natur og godt selskap.

Foto: Torstein Skurve

Jeg pakket sekken, tok ferga fra Horten og over til Moss, og ble plukket opp av Torstein. Det var over et år siden vi hadde sett hverandre sist, så helgen foran oss skulle brukes godt, med så mye friluft og fiske i hverandres selskap som vi bare klarte.

Torstein

Jeg møtte Torstein for første gang da jeg ankom Bergen i regi av førstegangstjenesten i 2009. Han var da sjåfør for offiserer og menige, og selv etter vi begge var dimittert og så langt unna rom-inspeksjon, refs og uniformer som overhodet mulig, skulle jeg mang en gang sitte på med Torstein som sjåfør til våre mange eventyr, alltid med en fiskestang eller to i bagasjerommet. Nå hadde Torstein bosatt seg i indre Aremark, en liten kilometer luftlinje fra Sverges skoger og med Vestfjella som nær nabo. Dette passet meg ypperlig!

Skogssjakk!
Foto: Torstein Skurve

Planen

Planen var klar. Vi skulle reise opp til Vestfjella, et naturreservat på grensa mellom Aremark og Halden kommune, et sted vi flere ganger tidligere hadde besøkt grunnet dets enorme natur og i overkant 90 ulike spennende fiskevann. Opprinnelig skulle vi reise opp fredag, men grunnet værmelding om regn valgte vi å vente en dag, og i stedet for ta en liten dagstur opp til et annet tjern i grei gangavstand fra Torsteins residens.

Foto: Torstein Skurve

Fangst

Her ved dette tjernet lever både abbor og gjedde, og det var sistnevnte vi begge var ute etter i dag. Derimot var det kun Torstein som fikk fangst; «To dvaske abborer uten noen form for motstand» ifølge han selv. Selv ikke med tillatelse til å låne grunneiers kano med påfølgende dorging på dypere vann, kom vi noe nærmere gjeddefangst, og noen timer før solnedgang gav vi oss. Men det var liksom greit nok, for neste dag skulle vi opp til Vestfjella hvor fantasien løp løpsk om store våryre ørreter som bet før flua traff vannet. Endelig måtte jeg vel klare å ta en ørret på tørrflue?

Vestfjella

Fredagskvelden gled inn i de sene nattetimer, som tendensen er når jeg er på besøk i Aremark. Sjakk, grillmat og en skotsk styrketår i glasset bidrar gjerne til en sen start påfølgende dag, men når klokken slo fire neste ettermiddag stod Torstein, hans firbente påheng «Ulv» og jeg klare oppe ved enden av en skogsvei inne i Vestfjellas naturreservat.

Foto: Torstein Skurve

Tilbake til kjente trakter

Destinasjonen var satt til et vann vi tidligere hadde vært ved som både skulle huse stor ørret, og som hadde gode muligheter for en behagelig leirplass. Gangavstanden var en liten time i et ikke enormt krevende, men likevel svettefremkallende terreng. Slik fikk vi også følelsen av å måtte yte litt for å komme frem, en følelse som kanskje bare én av oss tre satte virkelig pris på?

“Ulv”

Ulv

Ulv er som tidligere nevnt Torsteins siklende avstamming fra dyret med samme navn og er en blanding av 4 gode hunderaser, samt 16 andre mer udefinerbare raser. Likevel er Ulv lojal og trofast, og holder seg alltid i nærheten av sin eier. Bortsett fra når Ulv, etter ti minutters gange inn mot vannet, plutselig forsvant ned en bakke for så å forsvinne helt. Heldigvis reagerte Torstein momentant, løp etter og fikk dratt Ulv opp fra det som viste seg å være et bunnløst myrhull. Hunden hadde ingen sjanse til å alene komme seg opp, og hadde vi ikke sett hva som skjedde kunne denne turen endt på en helt annen måte …

Leir
Foto: Torstein Skurve

Fluefiske i motvind

Etter en times vandring kom vi frem til vår planlagte odde, og mens Ulv fikk seg en grundig vask begynte jeg å sette opp leiren. Noe senere stod begge teltene oppslått, og et parti skogssjakk ble spilt før vi rigget fiskestenger og begynte å jakte kveldsmaten. Jeg hadde kun tatt med meg fluestanga på denne turen, utelukkende fordi jeg fortsatt er nybegynner og jeg trengte å påtvinge meg mer øving for å mestre kasteteknikken. Dessverre ble mesteparten av oppholdet ved vannet forstyrret av så mye vind at det vanskeliggjorde kastinga. I de vindstille periodene utover kvelden ble ulike tørrfluer knytt på i håp om å ta vakende fisk, men uten noe mer resultat. For meg ble fiskekortet en ren solidarisk sponsing til naturreservatets kultivering.

Fjellørret

Fast fisk

For Torstein gikk det stort bedre. Med haspelstang og sluk landet han to pene ørreter som til sammen passerte halvkiloet. Neste gang skal dette også være med i min egen fiskeutrustning. Jeg hadde derimot tatt bryet med å pakke med meg vadebukse og to tunge vadesko, noe som viste seg å være ubrukelig her oppe da det var umulig å finne plasser rundt vannet egnet til vading. Man lærer så lenge man lever.

Fangsten ble tilberedt og fortært av samtlige i turfølget, før mørket meldte sin ankomst sammen med en regnbyge en time etter midnatt. Dette ble avslutningen på dagens økt, og vi trakk oss tilbake inn i hvert sitt telt.

Foto: Torstein Skurve

En varm morgen

Jeg våknet klokken sju neste morgen av at morgensolen hadde omgjort teltet mitt til en ovn. Jeg kavet ut i forventning av at Torstein også snart skulle våkne i svette og komme stormende ut. Først flere timer senere hørte jeg tegn til liv der inne, hans telt hadde visst den gode egenskapen at innerteltet ikke ble omvandlet til et ovnsrom. I det minste fikk jeg med meg morgensolas nydelige lys over villmarka der jeg satt alene og nøt morgenkaffen.

Formiddagen ble vindfull og etter frokost pakket vi sammen leiren og begynte å vandre ned igjen til bilen. Vi stoppet ved et par andre mindre vann, men uten mer fangst. Verken flue eller sluk var nok til å lure ørreten ut av søndagsdvalen. Likevel, som alltid, følte vi at vi burde hatt enda flere dager på tur, for som alltid imponerte Vestfjella med villmark, stillhet og den stadige spenningen etter storfisken.

Leave A Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *