Påsketur til Aremark

Ørretfiske på fjellet, i midten av April? «Er ikke det litt vel drøyt tidlig?», vil nok noen spørre. «Joda» vil nok svaret være, i alle fall for denne turen. Bittet og fisken uteble, men turopplevelsen av å gå innover Vestfjella i ulendt terreng med påskesola varmende på ryggen er likevel en fantastisk opplevelse, og en god start på å få kroppen i gang igjen etter vinterdvalen.

Endelig ferie

For så kom endelig den etterlengtede påsken, og jeg og min bedre halvdel satte oss i bilen for å kjøre ned til indre-Østfold og til Torstein for å komme oss bort fra jobb, studier og hverdagslivet generelt.

Destinasjon for påskens første tur ble de beryktede Vestfjella, som visstnok, i sine mange vann, skal huse ørret godt over kiloet. Men som sagt var vi nok overmodig med tanke på at det fortsatt var frostnetter og tendenser til fast nedbør, og madammen hadde nok skjønt dette, for hun valgte å bli hjemme i varmen på denne turen.

Vestfjella

Det var altså Torstein og meg selv som pakket opp ryggsekkene, og satte oss et mål i form av et relativt stort vann en god time vandring innover fjella. Torstein hadde også med seg sin nye livspartner, hunden «Ulv» som ifølge han selv er en blanding av det beste fra 20 forskjellige hunderaser.

Hunden Ulv

Varmt påskevær

Vi parkerte bilen ved slutten av en sidevei, droppet leting etter en fast sti, og endte med å rusle i vei i ulendt terreng i ekte «freestyle-stil» mens vi jevnlig sjekket kartet for å se om vi var noenlunde på rett spor. Sola varmet godt, og terrenget var overraskende tørt og lett-gått, og de to lagene med ull under ytterklærne ble relativt raskt overflødige.

Ulv i Vestfjella

Endelig fremme

Vannet som vi hadde satt som destinasjon dukket opp som forventet etter en time-og-noe, og vi begynte å lete etter en fin leirplass for å tenne bål. Dette var siste dagen før forbudet mot båltenning trådte i verk, men jeg mener at om en kan lage bål på en trygg måte, så er det minimal risiko uansett når på året en gjør det. Uansett, bål ble det, og årets første middag og ettermiddagskaffe utendørs ble tilberedt med stor sentimentalitet.

Bålkaffe

Dårlig bitt

Men som sagt, fisk ble det ikke, hverken på nye eller gamle spinnere, sluker, eller på meitemark, og når skumringen begynte å presse seg innover fjellspissene, så måtte vi bare pakke sammen og sette kursen mot bilen igjen. Så selv om vi ikke fikk høste fruktene av kultiveringen som er gjort der oppe, så fikk vi i det minste sponsa reservatet med fiskekort-avgifta som bidrag til videre kultivering. Bedre haill neste gang!

 

Neste dag

Dagen etterpå ville vi prøve et mer lokalt vann som høyde-messig lå lengre ned, og som kanskje hadde fått smakt litt mer av påskesolas varme. På denne turen ble også Kathleen med, og med gangavstand fra huset til Torstein, satte vi av gårde i et like fint påskevær som dagen før.

Fluefiske for første gang

Heller ikke på denne turen ble vi noe rikere på fisk, vannet som vi var sikre på skulle huse ørret, var i stedet for (ifølge noen innfødte som vi møtte på) et vann som bestod av abbor og gjedde … uten at det gjorde noen endringer på fangsten.

Derimot fikk jeg prøvd meg på fluefiske for aller første gang! En form for fiske som absolutt gav mersmak, men da helst med litt mer øvelse på kastinga. Jeg skjønner godt hvordan en kan bli bitt av basillen av å kaste tørrfluer etter vakende ørret, med presisjon og presentasjon som viktigste faktorer.

Torstein & meg

 Spennende dyreliv

Men kaffebål ble det, og med synet av både rådyr og et par nysgjerrige kanadagjess, så ble det en veldig fin utflukt som sammen med turen til Vestfjella stilte trangen for villmark og friluftsliv … i alle fall frem til sommeren nærmer seg.

Kanadagjess